Cappelen Damm ga nylig ut en bok som tilsynelatende var skrevet av Niels Røine. I ettertid er det avdekket omfattende og uetisk bruk av KI.
Det er mange dybder i denne saken, og vi tar ikke opp alle her. Men la oss ta et lite innblikk i vanlige bokprosesser. I en vanlig bokprosess sender forfatteren inn deler av manus underveis. Det gir redaktøren mulighet til å komme med tilbakemeldinger, stille spørsmål og sikre framdrift (langsom framdrift er et vanlig problem i mange bokprosjekter). I andre tilfeller blir hele manus levert samlet.
For fagbøker er det også vanlig at fagfolk leser og gir innspill. Deretter går redaktøren gjennom manus. Ofte går teksten fram og tilbake flere ganger mellom forfatter og redaktør. Kapitler blir strammet inn, uklare poeng blir presisert, feil blir rettet, og strukturen blir vanligvis bedre.
En bok blir egentlig aldri helt ferdig. Men på et tidspunkt sier forfatter og redaktør seg fornøgde. Da går manus videre til språkvask. Etterpå kommer korrektur. Vanligvis er det redaktør eller forfatter som godkjenner eller avslår forslagene fra språkvasker og korrekturleser.
Til slutt går boka til ombrekking. Da blir tekst, orddeling, bilder, illustrasjoner og sidetall tilpasset den ferdige boka. Selv om det ikke er ombrekkers jobb å påpeke svakheter og feil i manus, er det mange ombrekkere som gir beskjed om de ser noe rart. Til sammen er det en rekke sikkerhetsnett mot manus med store feil.
Hvor var kvalitetssikringen?
Når en bok med store og åpenbare problemer likevel kommer ut, er det naturlig å spørre: Hvem har egentlig lest manus?
Har en redaktør lest teksten?
Har boka vært språkvasket?
Har noen korrekturlest den?
Har forfatteren selv lest gjennom manuset?
At profesjonelle redaktører, språkvaskere og korrekturlesere har gått gjennom manus er ikke til å forstå.
Forfatteren har selvfølgelig et ansvar. Men det finnes endeløst mange elendige manus, det vet forlagene bedre enn noen. En av de viktigste jobbene til forlag er å gjøre bokmanusene bedre – eller forkaste prosjektet som helhet.
En uskreven kontrakt mellom forfatter og forlag er at forfatteren selv skal forfatte en tekst, helst en interessant en. Forlaget skal sørge for at sluttresultatet blir best mulig, i respekt for leseren. Her har både forfatter og forlag brutt kontrakten.
Store forlag liker å framstå som en slags garantist for kvalitet. Å gi ut bok på eget forlag har lenge blitt sett på som mindre fint, fordi boka da er utgitt uten at et etablert forlag har brukt sine redaktører, språkvaskere og andre fagfolk til å kvalitetssikre den. En positiv side ved denne saken kan derfor være at bokbransjen får opp øynene for at kvalitet ikke automatisk følger av forlagslogoen på omslaget. NFFO og andre organisasjoner som gir støtte til bokprosjekter, har i mange år stilt strenge krav til forfattere som gir ut på eget forlag. Forfattere på store forlag har ofte hatt enklere søknadsprosesser, nettopp fordi forlaget har blitt sett på som en del av kvalitetssikringen. Denne praksisen kan med fordel vurderes på nytt. Kanskje bør alle forfattere møtes med de samme kravene, uavhengig av om boka gis ut på eget forlag eller hos et av de store forlagene.
Det burde være en selvfølge at man kjenner produktet man selger
Når tilsynelatende ingen er hjemme i manus-avdelingen skulle man tro at andre på forlagshuset er på jobb. Selgere og markedsansvarlige. Cappelen Damm selger bøker. Ingen kan forvente at alle i forlaget leser alle bøkene som blir gitt ut. Det ville være urealistisk. Men man kan forvente yrkesstolthet eller i det minste nysgjerrighet. De som selger bøker, og de som sender bøker til NRK, Dagbladet og VG, bør i det minste vite hva de sender fra seg. Det holder å åpne boka og lese litt. Ti minutter ville trolig vært nok.
Dersom en bok som i stor grad er KI-generert, blir gitt ut uten åpenhet og uten kvalitetssikring, rammer det flere enn forfatteren og forlaget. Det rammer bibliotek og innkjøpsordninger. Det rammer andre forfattere, som faktisk bruker måneder og år på å skrive bøkene sine. Og det rammer tilliten til forlaget.
VG skriver at NFF sier Klaveness verken bidro til eller ble intervjuet for boka. Hun visste ifølge VG ikke at navn og bilde var brukt på forsiden. Hele bokprosjektet og saken reiser over tjue store forundringer. De fleste starter med hvorfor og hvordan.
Og her er en notis hos NRK som har et tydelig KI-preg. Det er for så vidt en annen sak, siden NRK er åpne om at de bruker KI til oppsummeringer og lignende. Likevel er det litt morsomt, med tanke på sakens innhold:
